DOKUMENT FOR KONSTATERING AV KIRKELIG FELLESSKAP

1. Partene bak dette dokumentet

Evangelisk-lutherska Bekännelsekyrken (ELBK), Lutherska Församlingen i Stockholmsområdet (LFS), Den evangelisk-lutherske Frikirke i Danmark (ELFK) og Finlands Konfessionella Lutherska Kyrka (Suomen Tunnustuksellinen Luterilainen Kirkko, STLK).

2. Kirkenes stiftelse og hjemsted, samt grunnlag iflg. forfatninger

Partene bak dette dokumentet har meddelt følgende om deres kirkers registrering og kirkenes bekjennelse, som den er uttrykt i de respektive kirkers forfatning.

Evangelisk-Lutherska Bekännelsekyrkan blev stiftet år 1974 i Sverige (under navnet Lutherska Bekännelsekyrkan) og siden 1990 har kirken navnet Evangelisk-Lutherska Bekännelsekyrkan. ELBK består at 6 registrerte menigheter, hvorav 2 finnes i Norge og 4 i Sverige. ELBK’s lærestandpunkt om Den hellige Skrift og Den lutherske Bekjennelse lyder i ELBK’s forfatning som følger i overensstemmelse med Grunndokumentet fra 1974:

I. Lutherska Bekännelsekyrkan i Sverige tror, lærer og bekjenner, at den eneste regel og norm, hvoretter alle lærdommer såvel som lærere bør prøves og bedømmes etter, alene er Det Gamle og Nye Testamentes profetiske og apostoliske bøker, som det står skrevet: ”Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.” (Sal 119,105). Og den hellige Paulus skriver: “ Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet!” (Gal 1,8).

Lutherska Bekännelsekyrkan i Sverige lærer, at Den hellige Skrift, til forskjell fra alle andre bøker på jorden, er Guds Ord. For de hellige Guds menn, som har skrevet den, har kun skrevet hva Den Hellige Ånd innga dem (2 Pet 1,21; 2 Tim 3,16). Derfor er Skriften helt igjennom er pålitelig og ufeilbar, uten noen feil eller motsigelser (Joh 10,35; 1 Kor 2,13). Dette gjelder ikke bare det, som direkte angår vår frelse, men i det hele tatt alt, hva Skriften lærer. For “alt som før er skrevet, det er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som Skriftene gir.” (Rom 15,4).

II. Lutherske Bekännelsekyrkan i Sverige bekjenner seg til alle Den lutherske kirkes symbolske bøker, som er samlet i Konkordieboken fra år 1580, fordi disse er i overensstemmelse med Guds Ord.

Lutherska Församlingen i Stockholmsområdet (LFS) samt Lutherska Församlingen i Umeåområdet (LFU) blev stiftet år 1988 i Sverige. Menighetens lærestandpunkt om Den hellige Skrift og Den lutherske Bekjennelse lyder i menighetens forfatning:

“Denne menighet bekjenner seg til den av Kristi kirke gjennom tidene urokkelig fastholdte sannhet, at hele Bibelen helt igjennom er Guds ufeilbare ord med uinnskrenket autoritet, og tilslutter seg helt til den evangelisk-lutherske bekjennelse. Denne bekjennelse, som er grunnet i og i overensstemmelse med Guds Ord, består av Den apostoliske trosbekjennelse, Den uforandrede Augsburgske bekjennelse, Den augsburgske bekjendelses Apologi, De schmalkaldiske artikler med Traktaten om pavens makt og myndighet, Luthers Lille katekisme, Luthers Store katekisme, Konkordieformelen. - 2 Pet 1,19-21; 2 Tim 3,16-17; Sal 19,8-9. - Vi bekjenner oss til Det gamle og Det nye Testamentes profetiske og apostoliske skrifter som Israels rene og klare kilde, som alene utgjør den ene sanne norm, hvoretter alle lærere og lærdommer bør prøves og bedømmes. (Jfr SKB sid 443).

Finlands Konfessionella Lutherska Kyrka - Suomen Tunnustuksellinen Luterilainen Kirkko (STLK) og dens menigheder er stiftet år 1929 i Finland med hjemsted i Lahtis. STLK består av 3 registrerte (distrikts)menigheder, nemlig Helsingfors, Lahtis og Tammerfors konfesjonelle lutherske menigheter. STLK’s lærestandpunkt om Den hellige Skrift og Den lutherske Bekjennelse lyder i kirkens regler:

“Kirkesamfunnet bekjenner, at alle de kanoniske bøker i Den hellige Skrift, såvel i Det gamle som i Det nye Testamente, er Guds eget ord og åpenbaring og således den eneste dommer og rettesnor i spørsmål, som angår den kristne lære og livet. Kirkesamfunnet bekjenner dessuten, at læren i Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter er Den hellige Skrifts rene og uforfalskede lære, fordi den er hentet fra Den hellige Skrift. Disse bekjennelsesskrifter er de 3 hovedbekjennelser, nemlig Den Apostoliske, Den Nikenske, Den Athanasianske trosbekjennelse samt den uforandrede Augsburgske Bekjennelse, Apologien til Den augsburgske bekjennelse, De Schmalkaldiske artikler, Den lille Katekisme, Den store Katekisme samt Konkordieformelen, som de finnes i Konkordieboken utgitt i 1580. I kirkesamfundet skal man undervise, prøve alle lærdommer og avgjøre eventuelt oppkommende lærestridigheder i overensstemmelse med læren i disse bekjennelsesskrifter.”

Den evangelisk-lutherske Frikirke i Danmark (ELFK) ble stiftet år 1855 i Danmark og har hovedsete i Løsning. Kirkens lærestandpunkt om Den hellige Skrift og Den lutherske Bekjennelse lyder i kirkens forfatning:

§2 Trosbekjennelse. Samfunnet bekjenner seg til: Bibelen gamle og nye Testamentes kanoniske bøker, samt til den kristne kirkes bekjennelsesskrifter, som er i overensstemmelse med Bibelen. Den apostoliske trosbekjennelse. Den nikenske trosbekjennelse. Den athanasianske trosbekjennelse. Den evangelisk-lutherske kirkes særlige bekjennelsesskrifter: Den augsburgske bekjennelse, Luthers Lille katekisme.

* Forhandlingspartene holder seg til Den hellige Skrifts såvel Det nye som Det gamle testaments kanoniske bøker som Guds ufeilbare ord og åpenbaring og som den eneste dommer i spørsmål, som angår kristen lære og liv. Vi forkaster derfor bibelforskningsmetoder, som er i strid med Den hellige Skrift og Den evang.-luth. bekjennelse.

* Forhandlingspartene holder seg helt og uten forbehold til læren i de evangelisk lutherske bekjennelsesskrifter som Den hellige Skrifts sanne, rene og uforfalskede lære, fordi (quia) den er i overensstemmelse med Den hellige Skrifts lære. Disse bekjennelsesskrifter er de tre hovedtrosbekjennelser nemlig den Apostoliske, den Nikenske, den Athanasianske trosbekjendelse samt den uforandrede Augsburgske bekjennelse, Apologien til den Augsburgske bekjennelse, De Schmalkaldiske artikler (hvortil også hører Traktaten om pavens makt og myndighet), Den Lille katekisme, Den Store katekisme samt Konkordieformelen, som de er publisert i Konkordieboken fra 1580. I disse kirker skal man undervise, prøve alle lærdommer og avgjøre alle eventuelt oppkommende lærestridigheter i overensstemmelse med læren i disse bekjennelsesskrifter.

3. Faktisk bekjennelses-stilling - de facto-stilling

Uansett om alle ovennevnte bekjennelsesskrifter er nevnt i hver enkelt kirkes eller menighets forfatning, bekrefter alle underskrivere av dette dokument, enhver på sin kirkes eller menighets vegne, at det i den kirke eller menighet, som han tilhører, faktisk undervises og handles på ovennevnte måte, og at de med dette dokument foreslår deres kirke eller menighet, at de bekjennelsesskrifter, som ikke er nevnt i kirkens forfatning tilføyes i den paragraf, som omhandler bekjennelsen.

4. Andre historiske dokumenter

Ut over de allment gjeldende lutherske bekjennelsesskrifter kunne også følgende historiske dokumenter være verd at nevne: Den danske Kirkeordinans av 1537-39 for Danmark og Norge; Uppsala møtets beslutning av 1537 for Sverige og Finland; det av Missourisynoden godkjente Brief Statement / Eine kurze Darlegung af 1932, samt Einigungssätze af 1948 mellem Den evang.-luth. Frikirke i Tyskland og Den gammellutherske Kirke i Tyskland.

5. Tidligere konsultasjoner

Mellom våre kirker er det blitt avholdt læresamtaler og konsultasjoner fra år 1994, uten at det er fremkommet noe lærepunkt, hvor det har vist seg å være uenighet i de emner, som er blitt behandlet. (Jfr Bilag 1).

6. Rettferdiggjørelsen

Vi nevner som det første læren om rettferdiggjørelsen, fordi denne artikkel rommer hele evangeliet. Den gir en rett erkjennelse av Kristus og åpner døren til Den hellige Skrifts skattkammer. Uten denne artikkel kan intet menneske lære å kjenne nåden i Kristus eller finne sann trøst for sin anfektede samvittighet(Apologien IV,3-4).

Rettferdiggjørelseslæren forkynner, at Jesus Kristus er en synders eneste og fullkomne rettferdighet overfor Gud (Jer 23,5-6). Jesus Kristus oppfylte loven i vårt sted gjennom sitt fullkomne og syndfrie liv (Matt 5,17; Gal 4,4). Han bar stedfortredende straffen for våre synder under Guds vredes dom, da han led og døde på korset (Es 53,5; Kol 2,14).

Skriften viser, at Kristus ”ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. (Rom 4,25), og at Gud ”i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen.” (2 Kor 5,19). Derfor tror vi, at et menneskes rettferdiggjørelse overfor Gud er forensisk, dvs. Guds erklæring, hvor han dømmer og sier, at det syndige menneske er tilgitt, fri for straff, frikjent og salig for Kristi skyld. Denne rettferdiggjørelse bygger alene på Kristi gjerning.

Forkynnelsen av syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse for Kristi skyld har makt til å vekke det gjenstridige, døve og døde hjerte og gi mennesket troen på Gud. Den tro, som stoler på syndenes forlatelse for Kristi skyld, og lar Guds rettferdiggjørelsesdom gjelde på grunn av Jesus Kristus, kalles i Skriften for den rettferdiggjørende tro. Den er ikke menneskets motytelse eller en god gjerning, som det gjør, men tillit til evangeliets løfte og tilsagn, at Gud er oss nådig for Kristi skyld. Den rettferdiggjørende tro skapes av det evangelium, som den tror og stoler på. Det understrekes særlig, når Skriften sier, at Gud rettferdiggjør den ugudelige: ”Den derimot som ikke har gjerninger, en tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.”(Rom 4,5).

Vi lever i en tid, hvor menneskers behov for forståelse, omsorg og mening med livet ofte bestemmer dagsordenen for kristen preken og misjonsstrategi. Samtidig skyves forkynnelsen av menneskets rettferdiggjørelse over for Gud til side, fordi den anses utidssvarende og uaktuell for mange mennesker. I motsetning til dette tror, lærer og bekjenner våre kirker, at menneskets rettferdiggjørelse overfor Gud er det sentrale og avgjørende spørsmål i ethvert menneskes liv, uansett om det selv føler eller opplever det. Denne innsikt tvinger oss til å forkynne lov og evangelium i overensstemmelse med Bibelens tydelige ord og i tillit til, at Den Hellige Ånd på den måte vil overbevise om synd, rettferdighet og dom (Joh 16,8).

Dokumentasjon: Vi henviser til fellesuttalelsen fra Nordisk Frikonferense den 31. oktober 1999, hvor de underskrivende kirker imot Den romerske Katolske Kirkes og Det lutherske Verdensforbunds ”Felleserklæring m rettferdiggjørelseslæren” fastholder den bibelske rettferdiggjørelseslære, slik den bekjennes i Den lutherske Kirkes bekjennelsesskrifter (se bilag 2).

7. Ordet og sakramentene

Vi tror, lærer og bekjenner, at Gud gir oss nåde og rettferdiggjørelse gjennom gitte midler. Disse midler, som er befalt av Herren Jesus, er Ordet, Dåpen, Nattverden og Avløsningen. De kaldes nådemidler, fordi Gud gjennom dem skjenker sin nåde og tilgivelse til oss mennesker. “Ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet” (Den augsburgske bekjennelse art V). Ordet, som er Bibelen, Guds ord, er lov og evangelium og for at kunne se det, må man skjelne mellom lov og evangelium. For selv om loven er Guds ord og nødvendig for å avsløre menneskets synder, så er den allikevel ikke et middel, som tenner troen. Det kan alene det betingelsesløse evangeliet gjøre, som forkynner nåde og syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Når vi taler om ordet som nådemiddel sikter vi derfor særlig til evangeliet eller Guds nådeløfter i Bibelen.

Evangeliet er forøvrig forbundet med dåpen, nattverden og avløsningen, slik at de på samme måte som det leste eller muntlig forkynte evangelium skjenker nåde, tilgivelse og evig liv. Den Hellige Ånd virker gjennom disse midler og gir gjennom disse, hva de sier. Ved å høre og ta imot evangeliet i ord og sakrament får et menneske den kristne tro og blir frelst. Og fortsetter man med stadig å bruke nådemidlene, vil man også kunne holde ut og forbli en kristen like til det siste. Noen annen måte eller vei til frelse finnes ikke. “ .“Evangeliet... er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker...” (Rom 1,16). Og videre: “For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir....Men Herrens ord blir til evig tid.”(1 Pet 1,23.25).

Vi avviser derfor oppfatninger, som forringer eller gjør nådens midler i ord og sakramenter til intet, hva enten det skjer i lære eller praksis. Det vil si, hvor man lærer, at det er andre midler, som skjenker nåde, eller hvor man henviser mennesket til sin egen gjerning, om det så er bønnen eller de aller beste gjerninger. For det heter: “ Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbaret,

frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på.” (Tit 3,4-7).

8. Dåpen

Vi tror, lærer og bekjenner, at veien inn i troens og frelsens fellesskap med Kristus og hans kirke går gjennom Den hellige dåp, etter Herrens klare ord: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn (Matt 28,19). Og dåpen er“badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd,” (Tit 3,5). Sammen med dåpen hører troen og troens bekjennelse, som Herren også sier: “Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.” (Mark 16,16). Det bekreftes også av apostelen Paulus’ ord: “Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.” (Rom 10,10). Sammen med dåpen hører derfor også opplæring i troens lære og alle dens artikler, slik som det enkelt er sammenfattet i Den Lille katekisme (sammen med Budene, Fadervår, Dåpen, Skriftemålet og Nattverden) etter Herrens ord i dåpsbefalingen: “og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.” (Matt 28,20). Vi fastholder på denne bakgrunn konfirmasjonen, som en god kirkelig ordning for å ivareta dåpsbefalingens forpliktelse til å opplære de døpte som en nødvendig forberedelse til deltagelse i Den hellige Nattverd. “Herrens legeme pleier nemlig ikke bli gitt til andre enn dem, som i forveien er blitt prøvet” (Den augsburgske bekjennelse art XXV).

Vi avviser på denne bakgrunn den oppfatningen, at alle døpte forblir kristne, uavhengig av om de bekjenner troen eller ei. Vi avviser likeledes den baptistiske oppfatningen, at barn frelses uten dåp (Den augsburgske bekendelse art IX), at dåpen bare er et menneskes bekjennelse til Gud, og at døpte, som er falt fra troen, må døpes igjen. Dåpen er Guds, Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds suverene éngangs-handling, hvorigjennom han i sin nåde antar oss som sine barn. De, som er falt fra troen, må derfor gjennom forkynnelse av lov og evangelium, kalles til omvendelse og tilbake inn i den nådepakt, som ble innstiftet med dem i dåpen. “For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.” (Rom 11,29). Og “Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv.” (2 Tim 2,13). Vi avviser også den karismatiske tankegang om en såkalt “annen velsignelse” (eng.: Second blessing) benevnt som “åndsdåp” uavhengig av dåpen og bevitnet ved “tungetale”. Skriften sier med klare ord: “For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme,” (1 Kor 12,13). Herren selv knytter tydelig dåp i vann og ånd til en hendelse, når han sier: “Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike”(Joh 3,5).

9. Den hellige nattverd

Nattverden er et nådemiddel, som med Kristi legeme og blod skjenker syndenes forlatelse og evig liv. Det er med rette av kirkefaderen Ignatius blitt kalt for “udødelighetens legemiddel”. Om den hellige nattverd vil vi fremheve, at når Kristi innstiftelsesord, som han uttalte ved nattverdens innstiftelse, kommer til elementene, utvirker de Kristi legemes og blods virkelige nærvær i nattverdselementene. “Accedat verbum ad elementum et fit sacramentum. – Det vil si: Når Ordet kommer til den utvortes (materielle) ting, så blir den et sakrament. Dette ordet av Augustin er så treffende og så godt sagt, at han neppe har sagt noe bedre. Ordet må gjøre elementet til sakrament, hvis ikke, er det bare et ytre element” (Luthers Store katekisme, Konkordieboken 1985, s. 374).

Kristi legemes og blods nærvær grunner seg på innstiftelsesordene, som, når de uttales i nattverdsgudstjenesten, skaper, hva de siger. Realpresensen er imidlertid uløselig forbundet med menighetens nattverdsfeiring, eller med andre ord, hvor “hele nattverdens handling blir overholdt, slik den er forordnet av Kristus” utføres (Konkordieformelen, Solida Declaratio art VII, 83).

I sammenheng med dette vil vi avvise to villfarelser. For det første den pavelige villfarelse, hvor kun konsekrasjonen utført av presten virker realpresensen uten den derpå følgende hele handling (tota actio), dvs uavhengig av om man deretter utdeler, mottar, spiser og drikker eller ei. Men vi avviser også den oppfatning, at det først er mottagelsen, spising og drikking, som virkeliggjør Kristi legemes og blods nærvær.

Hva angår eventuelt tiloversblevne nattverdselementer (reliqua) finnes det ingen bestemmelse om disse i Den hellige Skrift. Reformatoren Martin Luther gav det råd, at nattverdgjestene sammen skulle fortære alt sammen, hver gang det blev feiret nattverd, for at det ikke skulle oppstå noen skadelige og unyttige spekulasjoner. Dette råd av Luther bør man anse som en god praktisk løsning.

10. Om misjonen

Vi tror og lærer, at der vil forbli én hellig kirke inntil verdens ende. Denne kirke er kalt til å drive misjon etter Herrens ord og befaling: ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” (Matt 28,18-20). Kirken har til oppgave i gudstjeneste og undervisning å sørge for sine døpte medlemmer med stadig forkynnelse og opplæring i den kristne tro. Samtidig må den energisk fortsette Kristi misjon, som kom for at oppsøke det fortapte (Luk 15; Matt 18,12-14), gav sitt liv for hele verden (Joh 3,16) og sendte sine apostler ut i hele verden. Hans gode vilje er, at “alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.” (1 Tim 2,4). Han har også sagt: “Dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.” (Matt 24,14). Misjonens midler er alene de hellige nådemidler, ordet og sakramentene, som skaper tro og vekst som Den Hellige Ånds suverene gjerning, hvor og når Gud vil. Med sikte på dette er det av Gud “innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen” (Den augsburgske bekjennelse art V). Og presten skal dra omsorg for, at “sakramentene brukes slik at troen slutter seg til” (Den augsburgske bekjennelse art XIII).

Vi avviser den forestilling, at alle døpte forblir kristne, og at det derfor ikke er nødvendig å drive misjon. Herren har jo selv sagt, at han er sendt til “de fortapte får av Israels hus” (Matt 15,24), likesom apostelen ivrer for, at de, som er falt fra og ikke tror, igjen må podes inn i det sanne vintre for å bli frelst (Rom 11,23).

Vi avviser også den tanke, at kirken vokser og utbres ved menneskelige krefter (Church-Growth-Movement). For dette er i strid med den bibelske lære om, at troen alene kommer “av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.” (Rom 10,17). Det er også i strid med læren om nådevalget, som Gud gjennomfører ”ved Åndens helliggjørelse og ved tro på sannheten” (2 Tes 2,13). Kristi kirke vokser og økes ved forkynnelsen av Kristus, inntil evangeliet er forkynt for alle folkeslag, og alle utvalgte er kommet til tro. “For dette er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender. Da hedningene hørte dette, gledet de seg og priste Herrens ord. Og de kom til tro, alle de som var utsett til evig liv” (Apgj 13,47-48). At de utvalgtes tall blir fullt, er ikke ensbetydende med, at kirken i verden vil vokse i utvortes forstand. Tvert imot vil antallet av de utvalgte i de siste tiders trengsel være lite, som Herren sier: “Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?” (Luk 18,8).

11. Om kirken og kirkefellesskapet

Om kirken og kirkefellesskapet underviser vi i overensstemmelse med vår bekjennelse: “Like ens lærer de (våre kirker) at det alltid vil forbli én hellig kirke. Men kirken er forsamlingene av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningene av sakramentene. Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker. Som Paulus sier: ”Én tro, én dåp, én Gud og alles Far osv.” (Den augsburgske bekjennelse art VII) ; jfr den tyske tekst: “Dann dies ist genug zu wahrer Einigkeit der christlichen Kirchen, dass, da einträchtiglich nach reinem Verstand das Evangelium gepredigt, und die Sakrament dem göttlichen Wort gemäss gereicht werden”). Således at “ingen kirke skal fordømme en annen fordi om den har færre eller flere ytre seremonier som ikke er påbudt av Gud, dersom de ellers er enig med hverandre om læren og alle dens artikler, likedan om den rette bruk av de hellige artikler – slik det heter i det velkjente ord: ”Dissonantia eiunii non dissolvit consonantiam fidei”. Uenighet om faste skal ikke oppløse enigheten i troen.” (Konkordieformelen, Epitome, art X, 5).

Således binder den lutherske bekjennelse kirkens nærvær og eksistens til kirkens kjennetegn, evangeliets lære og sakramentenes forvaltning. Den personlige tro lever av ordet og sakramentene. Og der disse er i kontinuerlig bruk (docetus, administrantur; Den augsburgske bekjennelse art VII), giver de en guddommelig vishet om, at kirken finnes der. Kirkefellesskap skal imidlertid ikke grunnes på individuelle menighetsmedlemmers trosbekjennelse, men på den lære, som menigheten faktisk forkynner og bekjenner. På dette grunnlag kan man utøve prekestols- og nattverdfellesskap mellom kirker og menigheter. Og dette betrakter vi som kirkefellesskap.

12. Om den lokale menighet

Vi tror, lærer og bekjenner, at det er Guds vilje, at det skal finnes menigheter, hvor Guds ord i enighet forkynnes rent og klart, og sakramentene forvaltes i overensstemmelse med Kristi innstiftelse (Den augsburgske bekjennelse art VII), og hvor de troende får den sjelesorg, som de behøver (Matt 18,15-20). Gud har ikke overlatt dannelse og opprettholdelse av menigheter til menneskelig frihet, bedømmelse eller formålstjenlighet. Det er Guds vilje, at menigheter og kirker, som har samme tro og bekjennelse, utøver innbyrdes kirkefellesskap og samarbeider f.eks. i misjon og kjærlighetens tjeneste i forhold til de muligheter som er gitt (f.eks. Apgj 15,6; Fil 4,15-16; 2 Kor 8-9).

 13. Om prekenembetet

Vi tror, lærer og bekjenner, at det hellige prekenembetet grunner seg på Guds ord og befaling: ”Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere..” (Ef 4,11flg, se også Joh 20,21 og 1 Kor 12,28). Om prekenembetet heter det i Den augsburgske bekjennelse: “For at vi skal komme til denne tro, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene....” (“institutum est ministerium docendi evangelii et porrigendi sacramenta” (Den augsburgske bekjennelse 5). Når Apologien siger, at “ prekenembetet er innstiftet av Gud” (“ministerium habet mandatum Dei” (Apologien art XIII,1), så innebærer det, at Gud for sin kirke i den nye pakt har innstiftet preken- og hyrdeembedet, som har til oppgave å forkynne evangeliet og meddele sakramentene og derved være hyrde for Guds hjord. Dette embede betror han gjennom sin menighet til menn, som forbereder sig til embedet og kan passe det (f.eks. Tit 1,5-9). Dette embede er ikke tidsbegrenset eller kontraktlignende begrenset. Gud kaller heller ikke kvinner til dette embede (se f.eks. Apgj 1,20-21; 1 Kor 14,33-38; 1 Tim 2,11-3,2). Forskjellige hjelpetjenester, som f.eks. diakoner og søndagsskolelærere m.fl. skal man ikke likestille med dette i Guds ord innstiftede hyrdeembede (prekenembetet). Det er kirkens ansvar fritt å gjøre bruk av slike hjelpetjenester etter behov.

14. Om de siste ting

Vi tror, lærer og bekjenner, at Kristus vil komme igjen for å dømme levende og døde, de troende til evig salighet, og de vantro til evig fordømmelse. Om tider og timer vet vi ikke beskjed, men må leve hver dag og time som den siste etter Herrens ord: “Vær derfor beredt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.” (Matt 24,44); som også apostelen sier: “Mine barn, det er den siste time. (1 Joh 2,18). Inntil da skal evangeliet forkynnes for alle folkeslag, mens det ennå er nådetid. Og nådetid er det for hvert menneske, så lenge evangeliet forkyndes og høres: “Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter” (Hebr 3,7-8). Slik skal hele Guds folk, som består av både jøder og hedninger, bli frelst (jfr Rom 11,26), som apostelen sier: “Og så mange som går fram etter denne rettesnor – fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!”

(Gal 6,16). “Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham.” (Rom 10,12)..

Kristus skal komme igjen i ett nu, når den siste basun lyder, da skal de døde oppstå og vi forvandles, og så skal vi alltid være sammen med Herren (1 Tess 4,15-17).

Vi avviser enhver tanke om, at Kristus vil komme igjen mer enn én gang, og at noen skal bortrykkes ved et usynlig komme, hvoretter det skal komme en stor misjonstid, før Kristus kommer synlig igjen.

Likeledes forkaster vi, at Gud skulle ha en spesiell frelsesplan for jøder og med den verdslige stat Israel, og at visse løfter i Det gamle testamente om den siste tids frelse kun skulle gjelde det jødiske folk og ikke hele Guds Israel. “For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. (Rom 3,22-24).

Således avviser vi også enhver tanke om et jordisk tusenårsrike.